Det er veldig vanskelig å beskrive hvordan jeg har det nå som jeg kan kalle meg ESWC-mester, fordi det strømmer mange ord og tanker gjennom hodet mitt nå om dagen. Jeg er utrolig lykkelig og stolt over å ha vunnet ESWC, og det er en bragd som jeg alltid vil huske på. Å vinne ESWC er ikke noe jeg forventet skulle skje og derfor er jeg en overlykkelig seierherre!

Veldig vanskelig å velge mellom WCG - og ESWC - gull, men om jeg må velge så blir det WCG-gull. Har egentlig ikke noen god forklaring på hvorfor jeg velger WCG, men da jeg var i Kina var alt så sinnsykt bra lagt opp og hele gjennomføringen av turneringen var fabelaktig. Jeg føler at WCG er mer seriøs når det gjelder å få spillerne til å føle seg akseptert og tatt vare på hele tiden, og jeg mener at WCG er en større turnering som det er mer prestisje å vinne. Alt oppstyret rundt ESWC som organisasjon hjelper heller ikke for dems del, så WCG-gull er noe jeg ville ønsket meg mest.

Jeg forberedte meg helt greit for å være ærlig. Føler ikke at jeg var like godt trent som en del av de andre, men jeg visste at hvis jeg hadde litt flaks og flyt så kunne jeg komme top 4. Det jeg sitter igjen med etter turneringen er en følelse av at jeg er ved et punkt hvor jeg ikke trenger å trene 6+ timer hver dag, men heller bruker klokskap og evnen til å holde meg rolig i intense situasjoner til å gjøre det bra på turneringer. Det er en deilig følelse, og denne seieren vil motivere meg til å fortsette i samme spor i fremtidige turneringer.

Jeg visste før jeg dro til Paris at ESWC hadde et dårlig rykte etter de kom tilbake, og var fullt klar over det faktum at pengepremiene godt kan forbli ubetalte i år også. For meg så er det viktigste at jeg får reise og delta på store turneringer, slik at jeg får erfare hvordan det er å spille mot andre spillere i verdensklasse. Pengepremiene er rett og slett ren bonus, og selv om det er kjipt å ikke få 51.000 kroner om det skulle skje, så er jeg stolt av meg selv etter å ha blitt verdensmester.

slop3 er en stor profil i eSport-verdenen og det var kjempemessig å bli intervjuet av han. Jeg er en fast titter av hans videologs på rakaka, og jeg synes han er en kjernekar som alltid leverer flott coverage uavhengig om det er på Dreamhack med livestream eller ESWC. Iceman hadde kanskje vært en morsom fyr å bli intervjuet av, pga. hans dialekt

Trackmania den dag i dag er blitt ganske stort i Norge og blir bare større og større. Man kunne se tendensen på TG i år, hvor etter TM-finalen var det flere som spilte TM på sine datamaskiner enn tidligere under arrangementet. Jeg tror at min prestasjon i Kina i fjor har påvirket mange norske gamere, og flere innser nok at det er i TM at nordmenn gjør det best nå til dags og derfor blir de mer interessert i spillet. Det er veldig mange gode norske spillere og de er alltid å regne med i store internasjonale turneringer. Jeg støtter de til enhver tid og føler at de blir bedre for hver dag som går, og med litt mer erfaring fra diverse events så kan vi fort få flere enn meg på pallen i internasjonale turneringer.

Først og fremst må jeg si at det var flere spill enn de fire nevnte, men så lenge TM er nevnt blant de store spillene så overlever jeg;p Jeg bodde på samme rom som Dignitas 1.6-laget og synes det var utrolig kult. Det er en fin måte å bli kjent med de andre i din organisasjon som du kanskje ikke har like mye kontakt med når du er hjemme, så jeg satte pris på den tiden jeg fikk sammen med de. Selvfølgelig så blir det jo alltid slik at man henger med de som spiller samme spill som deg, uansett hvor mye man prøver å bruke tid på lagkamerater osv. fra andre spill, sånn er det bare. Jeg er av den typen som liker å bli kjent med folk fra andre spill, og derfor var det også en ære å få prate masse med Lions 1.6 og deres manager, Monk. De tok godt vare på meg den lille tiden vi fikk sammen i starten av oppholdet, så tusen takk!

Finalen startet dårlig for min del, da jeg kom på sisteplass i første runden. Carl og Moriah hadde plusspoeng fra start av siden de kom fra WB, og dermed visste jeg at det ble vanskelig hvis jeg ikke gjorde det bra på første banen. Heldigvis så vant jeg neste runde og gjorde det brukbart videre, men jeg lå allikevel nesten 20 poeng bak Carl etter første banen. Andre banen gikk mye bedre og jeg tok kraftig innpå, og jeg fortsatte i samme stil og sanket inn nok poeng til å være bare syv poeng bak Carl mot slutten på fjerde bane. Vi ble "finalist" samme runde og begge failet neste, noe som gjorde at siste banen skulle avgjøre hvem som kunne heve trofeet og beviset på årets ESWC-mester. Moriah vant første runden etter en meget tøff fight mot meg, og nå var han også plutselig "finalist". Heldigvis så fikk jeg et lite forsprang den neste runden og jeg klarte å holde hodet kaldt hele veien til mål. Jeg var uhyre nære ved å kræsje i siste svingen, men som alle vet så endte det godt allikevel. At Carl skulle lede hele finalen lenge for så å ende opp på fjerdeplass hadde jeg aldri trodd på forhånd, så jeg synes synd på han for at han feilet når det gjaldt som mest.

Kanskje vi aldri får se Bergie plukke en stor tittel igjen? Jeg håper alltid på det beste og gjør alt jeg kan for å nå så langt som mulig når jeg er med i turneringer, men det er veldig vanskelig å prestere på det høyeste nivået over lang tid, så man kan aldri være sikker på suksess. Håper at jeg kan opprettholde den fine formen jeg har hatt det siste året, slik at jeg kanskje kan klare en medalje i WCG 2010 LA, USA.

Jeg liker været jeg! Vil takke alle som følger med på Trackmania og norske spillerne, håper dere fortsetter i samme stil og dere vil ikke bli skuffet over norske prestasjoner fremover. Takk til alle som støtter meg og mine lagkamerater, dessverre så har jeg ikke plass til mer enn 64 friends i buddy-listen min, så må beklage til de jeg ikke kan akseptere venn-forespørslene fra Tusen takk til Team Dignitas og deres sponsorer som gjør det mulig for meg å reise rundt og knuse folk på turneringer: Intel, Alienware, Antec, Iiyama, Western Digital, EA Sports, SCAN, Logitech, HMV Gamerbase and Creative. Snakkes i L.A !